New PhD thesis by Morten Øveraas at the University of Stavanger.
Denne avhandlinga tar for seg førestellingar om tilhøvet mellom kristendom og nasjonalt sjølvstende. Dette emnet granskast ved å fokusere særskilt på folkehøgskulelærarar i Noreg og korleis førestellingane som gjorde seg gjeldande hjå desse, kan posisjonerast i høve norsk nasjonalisme og nasjonsbygging mellom 1814 og 1905. Granskinga har slik ei historisk tilnærming som rettar søkelys på den intellektuelle verksemda til fleire einskildaktørar og sosiale krinsar over eit lengre tidsrom. Teoretisk fokuserer eg på teoriar vedrørande nasjonsbygging og nasjonalisme. Metodisk har eg brukt lesestrategiar som les ytringar som sosiale handlingar med intensjon om å gjere noko innanfor konkrete kontekstar. Såleis vil denne granskinga gje eit innblikk i korleis ein lang rekkje menneske i denne perioden skreiv og argumenterte i offentlegheita. Søkelyset er retta på desse offentlege aktørane sine oppfatningar og førestellingar om tilhøvet mellom kristendom og nasjonalt sjølvstende. Målet er ikkje å vurdere kva haldningar og ytringar som var feil eller rett, men å presentere og forklare korleis personar i ein historisk kontekst tenkte og arbeidde for å forandre og påverke samfunnet dei var ein del av. Ved slike granskingar av fortida kan vi få innsikt i argumentasjonar, idear og tankar som kan vere framande og uvande, men nettopp derfor opplysande og lærerike.
Tidlegare forsking om folkehøgskular har gjerne lagt fram framstillingar som meir samanfattande kan kallast for tofasemodellen. Essensen her er at folkehøgskulane i Noreg var eit nytt uttrykk for ein eldre tradisjon, men bidrog til å gjere denne tradisjonen meir liberal, demokratisk og radikal. Denne avhandlinga vil både vidareføre og utfordre denne modellen. Gjennom fire empiriske analysekapittel vert det vist at folkehøgskular bør sjåast på som institusjonelle prisme for kristeleg nasjonalisme i Noreg. Folkehøgskulane bidrog til ei folkeleggjering av den kristelege nasjonalismen, men dette perspektivet var som tidlegare gjerne brukt til å refse og korrigere aktørar og perspektiv, som kristelege nasjonalistar meinte hadde for einsidige forståingar av det nasjonale eller det kristelege.
Den kristelege nasjonalismen var bygd på overtydingar om at eit folks nasjonale sjølvstende måtte tuftast på kristeleg gudstru. Premisset for denne var teokratisk; menneske og folk måtte innordne seg etter Guds vilje og lov. Overtydingane og argumentasjonane var bygde på liberal og konservativ etikk: Skulle folket realisere sine ibuande krefter, eller måtte det først gjennomgå ei kristeleg omvending og deretter håpe på Guds nåde? Dei kristelege nasjonalistane freista å opplyse folket om desse overtydingane, og dei vart dermed teokratiets folkelærarar i Noreg.